Buddhistforbundet

Kontaktpersoner

Buddhistforbundet er en sammenslutning av 14 buddhistiske trossamfunn. Det er egne menigheter i Bergen for thailandske og vietnamesiske buddhister. For andre kan Buddhistforbundets kontaktperson benyttes, som tilhører Karma Tashi Ling. Tilgjengelighet på dagtid kan variere.

Jannicke Troe

920 86 286

jtroe@online.no

Administrative adresser

Postadresse	Buddhistforbundet Postboks 9340 Grønland 0135 Oslo
E-post	kontor@buddhistforbundet.no
Nettside	buddhistforbundet.no
Telefon	22 17 70 19

Om Buddhistforbundet

Buddhistforbundet er en sammenslutning av fjorten buddhistiske retninger og representerer med sine 13.600 medlemmer et overveldende flertall av buddhister i Norge. Buddhistforbundet ble etablert i 1979 og har som hovedmål å motta og videredistribuere offentlig tilskudd til de ulike gruppene. Den driver forøvrig eget forlag og representerer bredden av buddhistiske retninger i STL. I Bergen er det lokale grupper av Thailandske Buddhistforening, Vietnamesisk Buddhistforening og Karma Tashi Ling.

Dødsriter

Å vandre fra liv til liv er menneskenes lodd. Sjelevandringen er knyttet til lidelse, og frelsen innebærer derfor et brudd med denne. Buddhas lære om lidelse kalles de fire opphøyde sannheter. Den første sannheten gjelder livets lidelser. Her beskriver Buddha hvordan vårt fysiske liv med fødsel, sykdom, alderdom og død er lidelse. Også våre følelser fører til lidelse. Mennesket knytter seg følelsesmessig til livet rundt seg, og derfor opplever vi lidelser hver gang det oppstår forandringer og atskillelser. Mennesket lider fordi ting og hendelser i verden alltid har en slutt og ikke varer evig. I forbindelse med død handler ritualene i stor grad om å hjelpe den døende til å akseptere at ingenting er evig, og til å godta forandringen. Munkene fungerer som veiledere for den avdøde: Hensikten med ritualene er å hjelpe den døende og etter hvert den døde til ikke å frykte døden og ha rene tanker under overgangen fra liv til død og til nytt liv.

En vesentlig del av buddhismens ritualer er basert på lesning av sutraer , det vil si hellige tekster som beskriver Buddhas lære. Dette gjelder også for gravferdsritene. Resitering av bønn og tekster utført og ledet av munker utgjør kjernen i buddhismens gravferdsritual.

I hvilken grad ritualene har en effekt, avhenger av hvilket karma-nivå avdøde befant seg på; noen er så lavt nede at munkens ord ikke når fram, mens andre kan være så nær nirvana at de ikke trenger læren. Resiteringen har betydning for de sjelene som er på vei opp.

Ritualene er også rettet mot de levende. Gjennom munkens ord skal pårørende lettere akseptere døden og påminnes om at livet ikke kan tas for gitt. Buddhas lære anses også som en hjelp til å finne mening i å leve videre etter man
har mistet en man er glad i.

Dødsleie. «Livet slutter ikke når man dør, derfor inviteres munker til dødsleie», sier munken ved Khuong Viet-tempelet. Å forlate verden med indre fred og en klar tanke er et religiøst mål i buddhismen. Dødsritualene  begynner derfor før selve døden inntreffer ved at en munk leser fra Buddhas lære. Buddhas ord utgjør veiledningen den døende trenger for å få styrke og fred i møte med døden. I tillegg til munkens resiteringer bør den døende være  omgitt av røkelse, levende lys, blomster og et bilde av Buddha.

Informantene vektlegger gode erfaringer fra sykehus/-hjem. Bruk av røkelse og levende lys er imidlertid et problem grunnet røykvarslere og personalets ønske om at røkelses­lukten ikke skal bre seg.

Etter døden. Ifølge vietnamesisk buddhistisk tradisjon bør avdødes kropp ligge i ro i minst 72 timer før den stelles. I disse timene bør avdøde kun utsettes for lyden av Buddhas lære, lest opp av en munk. Det tar sjelen tre døgn å forlate kroppen, og under denne frigjøringsprosessen er enhver berøring av kroppen smertefull. «Det er som om huden er sår, og den døde skal egentlig bare ligge uten å bli tatt på», forteller munken. I Norge er det vanskelig å beholde enerom i 72 timer, og vanligvis blir det kun lest for den døde i et halvt døgn. Munken forteller:

«Vi får jo ofte resten av en natt eller en del timer, så vi ber ikke om mer tid. Det kan skape problemer for sykehuset, men jeg vet om noen familier som har bedt sykehus vente så lenge som mulig. Min far lå stille en natt mens jeg leste sutraer ved ham. Å la den døde være stille i mange timer er buddhismens tradisjoner, hans hud er følsom, det tar tid  før livet går videre fra kroppen, for noen kan det gå fort og lett, men ikke for alle.»

Munken understreker at sykehus i Vietnam heller ikke gir tre døgn i enerom, men at det her er vanligere å ta avdøde med hjem i noen dager.

Det er ingen spesielle regler for vask av den døde, og sykehuspersonell foretar likstellet. Munker og nonner skal svøpes av en person av samme kjønn og i en gul drakt, legfolk svøpes i hvitt tøy, og fingre og tær bindes sammen. I  Norge er det vanlig at begravelsesbyrået svøper kroppen. Munkene i det vietnamesiske tempelet Khuong Viet er også behjelpelige med å gi avdøde ting, klær og sko i kisten, på vegne av pårørende.

Tid. Buddhistisk praksis i Vietnam opererer med en rituelt definert tidsramme på minimum tre dager mellom død og begravelse, men en forlengelse av denne tidsperioden oppleves ikke som problematisk.

Buddhismens gravferdsritualer varierer fra kultur til kultur og innehar flere elementer som ikke er del av de religiøse  doktrinene. Et slikt element er en religiøs utregning av det beste tidspunktet for gravferden. Utdraget nedenfor fra intervjuet med den vietnamesiske munken viser nettopp til sammensmeltningen av tradisjon og religion i  forbindelse med utregninger av tidspunkt for ritualer i etterkant av dødsfallet:

«Det som er viktig i den asiatiske kulturen og som vi munker hjelper til med, er å finne den riktige tiden, den  lykkelige tiden, da en person skal legges i kisten og lokket settes på, og også tiden for selve begravelsen. Vi gjør det, men det er tradisjon og ikke i skriften.»

Munkene hadde flere erfaringer fra gravferder der den religiøse utregningen for tidspunktet kolliderte med den tiden de blir tildelt av begravelsesbyråene/gravlundene.

I Wat Thai har de flere aktuelle dager for gravferdsseremonien, den tredje, femte eller niende dagen etter død, og mener den norske åttedagersregelen ikke byr på noen problemer.

Gravferdsseremonien. Seremonien finner sted i et kapell og ledes av en munk. Resitering fra hellige tekster, lovprisninger og bønn utgjør kjernen i seremonien. Tekstene er først og fremst en veiledning for avdøde. De beskriver hvordan sjelen bør forlate kroppen. Å be for at avdøde får et bedre liv, er det sentrale i bønnen. Pårørendes bønn er en direkte støtte til avdødes valg og kan påvirke hvordan han eller hun blir plassert i gjenfødelsens vei. «Det er ikke bare egen karma som avgjør, du får støtte av de andre», sier munken i Khuong Viet.

Foran kisten i kapellet vil det i en vietnamesisk buddhistisk begravelse stå et bord med et bilde av avdøde, røkelse, lys, blomster og frukt. Pårørende kommer fram til bordet og bøyer seg for den døde. Dette er en form for bønn til avdøde for å minne og hedre ham eller henne. Å minnes den døde gjennom dem som lever, er sentralt i vietnamesisk buddh­ isme. Et eksempel på dette er når munken leverer ut et tegn (som regel et hvitt pannebånd) som etter seremonien skal sys fast på klærne, eller bæres i en lomme. Dette tegnet vil minne pårørende om at de skal oppføre seg etter bestemte regler i tiden etter et dødsfall. De gjenlevendes gode gjerninger skal ha en god innvirkning på  avdødes vei til et nytt liv.«Den døde får én del og du får seks deler av alt det gode du gjør og alt det du avstår fra i denne tiden, som å slakte dyr for eksempel. Det er buddhisttro at du kan hjelpe den døde til et bedre liv», forteller munken. Tegnet skal helst bæres i tre år, men i Norge beholder de fleste det i 49 dager. Det er denne tiden det tar før livet har gått over i et nytt liv. Tegnet skal brennes eller gis tilbake til tempelet når tiden er over.

Seremonien består også av minnetaler og musikkinnslag. Seremonien åpner ofte med minnetaler fra en pårørende der takknemlighet over hva avdøde har gjort for andre, står sentralt. Seremonien varer i minimum 45 minutter. Ofte er det minnestund i tempelet eller hjemme hos pårørende rett etter seremonien i kapellet.

I Wat Thai-tempelet, der flertallet av medlemmer lever enten i blandingsekteskap eller er barn av foreldre der kun  den ene er buddhist, foregår gravferdsseremonien oftest i kirken. I slike tilfeller har munken lest ved kisten etter at presten i Dnk er ferdig med den kristne liturgien. Munken ser ikke dette som noe problem og mener samarbeidet med kirken er utmerket.

Kremasjon/begravelse. Det er ingen religiøs bestemmelse hvorvidt avdøde bør begraves eller kremeres. Blant buddh­ister fra Vietnam er begravelse vanlig praksis, men valg av kremasjon har økt de senere årene. Khuong Viet arbeider ikke med å etablere egne gravfelt.

Buddhister fra Thailand praktiserer kremasjon, men har ingen ønsker om egne krematorier. Medlemmene bor for spredt til å drive dette selv. De fleste gravlegger urnen nær avdøde familiemedlemmer eller sender urnen hjem til Thailand. I Thailand er urner enten plassert i urnevegger i templene, eller de oppbevares på familiens eiendom. Formannen i Den Thailandske Buddhistforeningen har ikke hørt om ønsker om å bevare urnen i eller ved eget hjem i Norge, men hun understreker at forbudet mot å oppbevare urner kan bli et problem når en munk dør. Munkens urne
er ønsket i en pagode utenfor tempelet.

Minneseremonier. Minneseremonier er en sentral del av gravferdsritualene. Disse er også av transnasjonal karakter. Det vil si at medlemmer av templene som har mistet slektninger som gravlegges i andre land enn Norge, arrangerer minneseremonier for dem her. Pårørende bestiller da tid i tempelet og har med et bilde av avdøde, og munkene leser tekster til avdødes minne. Munken får mat, klær eller penger til tempelet fra pårørende etter å ha fullført minneseremonien. Slike almisser regnes som «godhet» fra de levende som igjen vil gagne de døde. Å ofre til sangha  munkeordenen) hjelper den døde på reisen.

I Khuong Viet-tempelet henger et alter med fotografier av alle avdøde det er holdt minneseremonier for. Minneseremoniene holdes gjerne innen 49 dager etter døden og på ettårsdagen for dødsfallet.

I Wat Thai-tempelet holdes det en minneseremoni for avdøde enten 50 eller 100 dager etter at døden har inntruffet og på årsdagen. Da kommer pårørende med bilde av avdøde, og munkene holder seremonien. Bildet tar de med hjem etterpå, her er ingen fellesaltre slik det er i det vietnamesiske tempelet.

Skrevet av Cora Alexa Døving. Den bygger på intervju med munker fra Khuong Viet-tempelet (mahayana-retningen) i Lørenskog og Wat Thai-tempelet (theravada-retningen) på Frogner i
Sørum. Formannen i Den Thailandske Buddhistforeningen er også intervjuet. Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.