Den katolske kirke

Kontaktpersoner

Brodersen er sogneprest i St. Paul menighet, som dekker Hordaland og Sogn og Fjordane.

Alois Brodersen	48 27 72 82	alois.brodersen@katolsk.no
Kontor (dagtid) / vakthavende prest (kveldstid)	55 21 59 50

Administrative adresser

Adresse	St. Paul menighet Nygårdsgaten 3 5015 Bergen
Telefon	55 21 59 50
E-post	bergen@katolsk.no
Nettside	katolsk.no (nasjonal) bergen.katolsk.no (lokal)
Facebook	@StPaulmenighet

Om Den katolske kirke

Den katolske kirke, også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Den ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.

Les mer på Wikipedia.

Om St. Paul menighet

Den opprinnelige kristendommen i Norge var katolsk i over et halvt årtusen, frem til reformasjonen i 1537. Deretter ble katolisismen forbudt frem til dissenterloven av 1845. Til tross for dette var det katolske immigranter i Bergen i tidlig moderne tid. En katolsk menighet ble etablert i Bergen på 1840-tallet. Den holdt opprinnelig til på Kalmargjerdet før en tomt ble kjøpt i Christies gate i 1864. St. Paul kirke ble sluttført i 1876, med plass til 300 personer. Økt innvandring fra katolske land har ført til en dramatisk økning i medlemsmassen siden slutten på 1990-tallet. Mens det var 4.000 medlemmer i St. Paul menighet i 2003, har dette vokst til 17.000. Store grupper inkluderer polakker og litauere, men det er også vesentlige grupperinger av filippinere, vietnamesere, tamiler, eritreere og sør-amerikanere. Menigheten tilbyr derfor både gudstjenester og sjelesorg på en rekke av disse språkene.

Dødsriter

Den katolske kirken definerer seg som den samme kirken som Jesus Kristus innstiftet. Dette gjenspeiles i liturgien: Ritualenes innhold og form er uttrykkelig videreført fra de opprinnelige ritualene. Ritualene anses altså å være direkte overleveringer fra den første kirke, og det å gjennomføre dem er del av frelsens vei. Tro alene er ikke nok. Handlingsaspektet er derfor vesentlig i forbindelse med gravferdsritualet.

Ritualene rundt død inneholder sakramenter (nattverd og salving av syke), og er dermed en måte å knytte direkte nærhet til Gud på. Det er avdødes sjel og dennes frelse, ikke pårørende, som er det sentrale i gravferdsritualene. Gravferden beskrives som en bønnegudstjeneste for den avdøde der oppstandelsen – påskemysteriet – er hovedtemaet. Gjennom ritualet markerer kirken at den døde overlates i Guds hender, og at Jesu død og oppstandelse nå fullbyrdes i dette konkrete mennesket.

Dødsleie. Det er svært vanlig at prest er til stede ved dødsleie. Aktive medlemmer av en menighet vil selv eller gjennom sin familie ha sørget for kontakt med prest. Presten begynner sitt besøk med å tilby den syke å skrifte. Nattverd og sykesalving er to sakramenter som vanligvis gjennomføres ved dødsleie (salving av syke er et sakrament som også gis uten at det er livsfare, og den kan gis mange ganger til en person). Sykehjem/-hus fungerer  tilfredsstillende som ramme for ritualene ved dødsleie.

Salving foregår ved at presten stenker den syke med vievann mens han minner om dåpen og fremsier ord om Kristi helbredende kraft. Presten oppfordrer til bekjennelse av synder, og de som er til stede vil samlet bekjenne for Gud og delta i felles bønn. Deretter smører presten litt olje på den sykes panne og hender mens han ber om Den hellige ånds nåde og barmhjertighet og at Gud vil befri den døende for synder, gi lindring og frelse. Dette sakramentet er både en forberedelse på døden og en bønn om helbredelse. Til nattverden settes lys på nattbordet (dersom dette er  lov på sykehjemmet). Presten gir sakramentet til den syke med ordene «Kristi legeme og Kristi blod. Herren bevare deg og føre deg til det evig liv». Forbønn ved dødsleie er også vanlig. Her gir bønneboken et utvalg av korte bønner som kan leses for den døende. Bønneboken inneholder også en liste med forslag til skriftlesning som passer.

Etter død. Rett etter at døden har inntruffet, ber presten sammen med pårørende. Vask og stell av liket gjøres av profesjonelle ved sykehuset, og overføring til kiste gjøres av begravelsesbyrået. Det er vanlig å legge en rosenkrans i avdødes hånd. Kun prester, nonner og munker svøpes i sine spesielle drakter som tegn på sin ordenstilhørighet.

Hvorvidt avdøde legges til visning, likvake eller båreandakt, varierer i ulike katolske miljøer. Gravferdsliturgien inneholder ikke obligatorisk likvake eller båreandakt, men den katolske bønneboken inneholder en liturgi for båreandakt dersom dette ønskes. Båreandakt holdes da som regel i sykehusets kapell, men kan også holdes i hjemmet. Kistelokket bør være åpent.

Tid. Det er ikke et fastsatt rituelt tidsforløp mellom død og gravferd. Grunnet en medlemsmasse der majoriteten har familietilknytning utover Norge er det ofte ønskelig å forlenge åttedagersregelen.

Gravferdsseremonien. Seremonien er en gudstjeneste der forbønn for den døde og en påminnelse til de levende om at døden allerede er beseiret, utgjør kjernen. Seremonien finner sted i menighetens kirke, eller i kapellene ved krematoriene. Estetikken med blomster og kranser følger stort sett tradisjonell norsk praksis. Det er viktig at kisten er plassert slik at presten kan gå rundt den.

Dersom seremonien er i kirken, vil det holdes en rekviemmesse, dersom det skjer i kapellet, holdes liturgien uten messen. Messen består i gregoriansk sang. Fordi mange norskfødte katolikker har familie som tilhører Den norske kirke, er det også vanlig med salmer fra den norske salme boken i tillegg. Det sentrale budskapet i begravelsesritualet, troen på egen deltagelse i Kristi død og oppstandelse, uttrykkes gjennom bønn og skriftlesning.

Selve seremoniens struktur ser slik ut: inngangsvers/innledning, korstegn og hilsning (eventuelt en salme), bønn  (som bekrefter troen og er en spesiell bønn om at X.X. må få gjenoppstå til den evige glede), lesning fra Bibelen (Rom. 6, 3–4. 8–9), salme (27, 26), hallelujavers, evangelium, menighetens forbønner, prestens bønn (her bes det for både avdøde og «alle som har forlatt oss»), nattverdens liturgi (dersom flertallet i gravferdsseremonien tilhører Den norske kirke, utelukkes nattverden som del av liturgien), avskjedsord ved kisten (om å ta avskjed og bønn om tilgivelse for avdøde samt takknemlighet for avdødes liv på jorden), bønn ved kisten, prestens vievannsstenkelse og påminnelse om dåpen. Kisten omsluttes av røkelse og følges ut i en prosesjon­.

Ved kremering foregår jordpåkastelsen inne. Ved kistebegravelse er det også en kort seremoni ved graven der selve graven og kisten blir velsignet med vievann i korsets tegn mens presten sier noen ord om oppstandelsen og velsignelsen som et håpets tegn. Kisten senkes mens presten tegner det hellige korsets tegn, lyser fred og  gjennomfører jordpåkastelse. Liturgien ved graven avsluttes med en felles bønn og ved at presten lyser velsignelse over gravfølget. Ofte ønsker pårørende å kaste litt jord eller stenke vievann over kisten.

Minneseremonier. Det er vanlig med en privat minne stund rett etter gravferden. Senere vil det arrangeres minneseremonier i form av sjelemesser for avdøde. Disse har ingen fastsatt tid, og arrangeres etter forespørsel fra pårørende om at det holdes en daglig messe i avdødes navn. Det er vanlig å gjøre dette også på årsdagen for begravelsen.

Gravplass. Katolikker har ikke en egen gravlund. Det er ingen teologiske motforestillinger mot å ligge på allmenn gravlund, men samtlige informanter peker på et ønske om og et behov for egen gravlund i forbindelse med en tydelig økning i medlemsantallet. Hovedinformanten understreker at en katolsk gravlund ikke bør blir strengt avgrenset (slik som i Det Mosaiske Trossamfund), og bør være åpen for alle som ønsker en gravplass der. Her refereres det spesielt til ektefeller med ulik trostilhørighet og deres muligheter for en felles gravplass.

Skrevet av Cora Alexa Døving. Basert på intervju med munk og prest i dominikanerklosteret. Han har også flere års erfaring som sogneprest i Arendal. Det er også gjort telefonintervjuer
med sogneprest i St. Olav kirke samt med innvandrersjelesorgen, der prester for pastorale sentere for tamiler, filippinere, vietnamesere og polakker er forespurt om spesielle kulturelle utfordringer knyttet til død og begravelser. Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.