Den norske kirke

Administrative adresser

Adresse	Bergen kirkelig fellesråd Vestre Strømkaien 7 5008 Bergen
Telefon	55 59 32 00
E-post	post@bergen.kirken.no
Nettside	bergen.kirken.no

Om Den norske kirke

Den norske kirke, tidligere også kalt statskirken, er en evangelisk-luthersk trossamfunn innenfor protestantismen. Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det gamle testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det nye testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd. Den norske kirke er Norges største trossamfunn, med ca. 73 prosent av befolkningen som medlemmer. Den innehar en særegen stilling i forhold det offentlige, med blant annet full offentlig finansiering og er særlig omtalt i grunnloven.

Kirken har sin opprinnelse i reformasjonen av 1537, hvor den katolske kirke ble nasjonalisert og skiftet konfesjon til lutheranismen. Den eldste nåværende kirken er Mariakirken, som ble bygget mellom 1130 og 1170. I Bergen er det 33 kirker, som er organisert under Bergen kirkelige fellesråd. Bergen tilhører Bjørgvin bispedømme, som dekker Hordaland og Sogn og Fjordane.

Les mer på Wikipedia.

Dødsriter

Det sentrale i den evangelisk-lutherske kristne dødsforestillingen er muligheten til å bli tilgitt synd gjennom troen på Jesus: Guds kjærlighet til mennesket resulterte i en sønn som gjennom sin død på korset tok på seg menneskets synder og beseiret døden. Å tro på denne hendelsen er den lutherske kristendommens frelsesvei. At tro og ikke handling er veien til frelse, innebærer at gravferdsritualet ikke er av religiøs betydning for den døde. Gravferdsritualet er en gudstjeneste for de gjenlevende.

Gravferdsliturgien skal virke trøstende gjennom å samle et fellesskap rundt avdøde. Liturgien skal også understreke realismen i døden og sette det enkelte dødsfall i sammenheng med et kristent verdenssyn der håpet om det evige liv understrekes. Prestens rolle som ritualleder er tydelig todelt mellom rollen som sorgterapeut og religiøs liturgisk leder. Gravferdsritualet er i praksis inndelt i en borgerlig del (sorgsamtale og gravferdsseremoniens første del) og en bibelsk liturgisk del (skriftlesning, bønn og andakt). «Gravferd gjør meg mer til en offentlig tjenestemann enn en prest», sier sognepresten på Holmlia. Å være medmenneske og terapeut er for flere prester en selvfølgelig del av prestegjerningen i forbindelse med død og begravelse. Det understrekes imidlertid at den  kristne dødsforståelsen ikke er utelatt. Dødens tilknytning til menneskets opprinnelige ulydighet overfor Gud og til Jesu seier over døden skal komme tydelig fram i liturgien.

Dødsleie. Sykehus/-hjem har tilgang på statlig ansatt sykehusprest. Ved dødsleie vil både pårørende og den døende bli spurt om behov for samtale med prest. Dersom den døende har hatt et aktivt forhold til sin menighet, vil sognepresten bli kontaktet.

Det foreligger ikke noe fast rituale ved dødsleie, men en sjelsorgssamtale, bønn eller bibellesning er vanlig. Presten kan også forrette nattverd ved dødsleie.

Etter dødsfall. Det foreligger ingen rituelle forskrifter for behandling av liket. Sykehuspersonell utfører vask og stell. Det er vanlig tradisjon å bestille påkledning av en lang kjole/skjorte av  begravelsesbyrået, som også sørger for nedlegging i kisten. Hendene foldes på brystet.

Båreandakt er en del av kristen tradisjon, men det varierer i hvilken grad det i praksis gjennomføres. Båreandakt består i en kort andakt og mulighet for visning av avdøde før kisten kjøres til oppbevaring ved kirken eller kapellet.

Sorgsamtalen. Etter at begravelsesbyrået, eller pårørende, har informert menighetskontoret om dødsfallet, vil presten ta kontakt med pårørende for å avtale tidspunkt for en sorgsamtale. I flere tilfeller er dette prestens første møte med pårørende. Det er vanlig at minst tre eller fire personer er med på samtalen, som gjennomsnittlig tar mellom én og to timer. I denne samtalen blir grunnlaget for minnetalen lagt, men også valg av skriftsted og prestens fokus i gravferdstalen bygger på dette møtet. Det vil si at prestens rom for valg og formgivning av liturgien i stor grad er avhengig av hva en familie har formidlet om seg selv.

Gravferdsseremonien. Seremonien finner sted i kirke eller kapell. Kisten står sentralt i rommet, pyntet med blomster og kranser. Selve seremonien inneholder sang, salmesang, minnetale over avdøde, skriftlesning, tale, Fadervår, jordpåkastelse (ved graven eller inne i kapellet), senkning av kisten, løftesord og velsignelse. Både begravelse og  remering er vanlig. Ved begravelse skal kisten senkes helt ned. De pårørende fyller ikke graven selv, men forlater den åpen. Kirkegårdens ansatte vil fylle den etter at de pårørende har forlatt området.

Minnetalen, skriftlesningen og andakten er det som varierer mest fra seremoni til seremoni, derfor litt mer om disse leddene:

Minnetalen er det innslaget presten i størst grad må forberede før gravferden. Her skal presten være familiens talerør. Flere prester peker på viktigheten av å samle pårørende rundt et gjenkjennbart minne – hvorvidt dette lykkes, er ofte avgjørende for i hvilken grad pårørende føler at begravelsen var god eller ikke. Prestens mulighet for å lykkes her henger da i stor grad sammen med familiens evne/lyst til å formidle.

Under skriftlesning har presten flyttet seg lenger fra kisten og står ved lesepulten. Den fysiske nærheten til pårørende er mindre, og det liturgiske språket har endret seg til å bli klart bibelsk. Teksten som leses, er forkynnende. Det er etter de siste liturgiske endringene mulig å velge mellom 27 tekster.

Andakten er prestens mulighet til å forene den borgerlige og den forkynnende delen av gravferdsseremonien. «I andakten vil jeg at nivået av religiøsitet skal gjenspeile den døde eller pårørende. Jeg pumper ikke inn religiøsitet i andakten over en som aldri har vært opptatt av religion. Gud er også opptatt av livet, så jeg kan ta utgangspunkt i andre sider ved livet», uttrykker sognepresten.

Minneseremonier. Det er vanlig tradisjon å ha et minnesamvær etter seremonien. Dette skjer i hjemmet til pårørende, i avdødes hjem, i menighetslokalet eller i et leid lokale. En sentral del av minnesamværet er bespisning.

Det har blitt vanligere å arrangere minnegudstjenester. Da vil alle som har mistet noen i løpet av året, motta et brev fra menighetskontoret om at det arrangeres en minnegudstjeneste. Under seremonien tennes lys for de døde, og navnene kan leses opp. Det understrekes imidlertid at selv om lysene symbolsk tennes for de døde, er bønnen for de gjenlevende.

Gravplass. Alle har rett til fri gravplass innenfor sitt sogn.

Skrevet av Cora Alexa Døving. Basert på intervju med sogneprest i Holmlia menighet, samt et mate-
riale fra 1995 basert på 12 intervjuer med prester ansatt i Den norske kirke. Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.