Kontaktpersoner

Ibrahim Sabic, imam 976 47 959 ibrahim.sabic@gmail.com

Sabic er imam og dekker hele Vestlandet fra Førde i nord til Ålgård i sør.

Administrative adresser

Adresse Det Islamske Fellesskap Bosnia-Herzegovina
Fabrikkgaten 7a
5059 Bergen
Nettside izbih.no (nasjonal, kun på bosnisk)

Om Det Islamske Fellesskap Bosnia-Herzegovina

Under krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia mellom 1992 og 1995 kom det en stor gruppe bosniske flyktninger til Norge. Det Islamske Fellesskap Bosnia-Herzegovina er en nasjonal trossamfunn som ble opprettet i 1994. Fem år senere ble det etablert en egen menighet i Bergen. Det er i dag femten menigheter og seks imamer. Én har base i Bergen og dekker Vestlandet fra Sunnfjord til Jæren og dekker både menigheten i Bergen og Stavanger. Tidligere holdt menigheten til på Kokstad, men har siden flyttet til Kronstad. Menigheten tilhører sunni-retningen og fremholder både religiøse og kulturelle aspekter fra Bosna og Herzegovina.

Dødsriter

Siden det første dødsfallet blant muslimer på begynnelsen av 1970-tallet har det vokst fram institusjoner, erfaringer, begreper og forestillinger som til sammen utgjør en etablert norsk-muslimsk praksis for begravelser. Det vil si at det i løpet av de siste ti årene har blitt aktivt tilrettelagt for muslimske ritualer på både sykehus og gravlunder.

Koranen inneholder flere beskrivelser av dødens religiøse betydning, men har ingen referanser til begravelsespraksis. I islamsk lovtradisjon, fiqh , utgjør imidlertid begravelsesritualet en juridisk kategori. Det betyr at lovskoler har utarbeidet en normgivende praksis for hvordan behandlingen av et dødt menneske skal foregå. De viktigste pliktene et fellesskap har overfor den døde, både innen sunni- og sjiaislam, kan summeres opp i fire punkter: en rituell likvask, svøping av liket, begravelsesseremoni med bønn og selve begravelsen. I tillegg til dette består tiden mellom død og begravelse av langt flere tradisjonelle handlinger som varierer mellom de ulike religiøse retningene og blant ulike etniske grupperinger.

Dødsleie. Familiens tilstedeværelse og religiøs støtte ved dødsleie understrekes som viktig. De pårørende gir religiøs veiledning til den døende, for eksempel ved å lese fra Koranen eller si trosbekjennelsen. Dersom imam kontaktes, noe som er relativt vanlig, er det han som leser fra Koranen.

Den døende bør ligge vendt mot qibla (i retning Mekka). Det er to måter å gjøre dette på: Enten kan man snu den døende over på høyre side og vende vedkommendes ansikt i retning qibla, eller den døende kan ligge på ryggen med føttene mot qibla og hodet løftet opp slik at ansiktet vender riktig vei. Å sitere første del av trosbekjennelsen, La ilaha illa-Allah (det finnes ingen gud uten Gud), fremheves både i islamske forskrifter og av informantene som svært viktig under dødsleiet og under selve dødsøyeblikket. Det er også vanlig praksis å sitere sure 36, Yasin, fra Koranen. Tilgivelse står sentralt ved dødsleie. Familie og venner bør si høyt eller i sitt hjerte at de tilgir alt ondt den døende eller nylig avdøde har gjort. Tilgivelsen vil gi den døde fred i graven.

Etter dødsfallet. Rett etter at døden har inntruffet, lukker en av de pårørende den dødes øyne og dekker den døde kroppen med et klede. Deretter bes den første dua (individuell bønn) for avdøde. Allah bes om å vise nåde og tilgivelse.

Informasjon om et dødsfall skal formidles så raskt som mulig. Begravelseskomiteen, en privat organisert forsamling som er vanlig i mange muslimske immigrantmiljøer, vil i stor grad ta seg av det praktiske som informasjon, kontakt med begravelsesbyrået og koordinering av begravelsen i Norge eller i opprinnelig hjemland. Det er også en del tilfeller, spesielt i den sjiamuslimske moskeen, der pårørende kontakter imamen, som igjen tar kontakt med  begravelsesbyrået på vegne av dem. (Imamene i Tauheed Islamic Centre ser ut til å organisere mer i forbindelse med  begravelser enn imamene i de større og mer homogene sunni-menighetene.) Det har blitt stadig vanligere å bruke det islamske begravelsesbyrået al-Khidmat.

Rituell vask av den døde er en religiøs plikt pålagt det religiøse fellesskapet. Kvinner skal vaske kvinner, og menn skal vaske menn. Barn kan vaskes av motsatt kjønn. Det er viktig at hele kroppen blir vasket minst én gang, men  helst et oddetall som tre, fem eller syv ganger. Ulike kroppsdeler skal vaskes med såpe og vann og med bruk av en klut. Det er vanlig å dekke den døde kroppen med et laken som man stikker hendene under når man vasker. Vasken gjøres etter bestemte regler og i en bestemt rekkefølge. I tråd med islamsk lovtradisjon blir den døde svøpt i kafan, et hvitt bomullsstoff som surres rundt kroppen. Stoffet skal surres tre ganger rundt hele kroppen på en mann og fem ganger på en kvinne.

Vaskeseremonien må gjennomføres korrekt, og behovet for erfaring og kompetanse ble stadig understreket under intervjuene. Det er derfor ikke uvanlig at familien mottar hjelp fra en person som ikke kjente avdøde. I formidlingen av slike kompetansepersoner spiller moskeene en sentral rolle. Moskeene har en liste med navn og telefonnumre til folk med kunnskap og erfaring. I tillegg har de fleste av styremedlemmene i begravelseskomiteene deltatt i flere vaskeseremonier, og stiller opp for medlemmer av komiteen. Det er heller ikke uvanlig at en imam veileder ved vask av den døde.

Når liket er rituelt rent og svøpt, løftes det over i kisten. Dette gjøres av dem som har deltatt i vaskeseremonien og aldri av sykehusets eller begravelsesbyråets personell. Det bør være muslimer som behandler den døde kroppen  etter vasken.

Et dødsfall innebærer mye besøk. Så snart man mottar nyheten om et dødsfall, bør man gå på kondolansebesøk i pårørendes hjem. Kondolansebesøkenes hensikt er å vise medfølelse og å be for den døde. Naboer, venner og slekt skal sørge for mat til et hushold i sorg. Kondolansebesøk er også vanlig praksis de første dagene etter begravelsen.

Lodding og frakt av kisten. Dersom begravelsen skal skje i Pakistan, må avdøde, etter forskrifter fra flyselskapet,  legges i en sinkkiste utstyrt med en skriftlig loddeattest. Dette gjøres på patologisk avdeling på Ullevål sykehus, der enten begravelsesbyrået eller sykehuspersonell lodder lokket fast. Dette skjer uten pårørende til stede. Sinkkisten har et vindu i lokket slik at tradisjonen med å si farvel til den dødes ansikt kan ivaretas.

Tid. Ifølge islamske forskrifter bør begravelsen finne sted så raskt som mulig etter et dødsfall, helst innen ett døgn. Hvorvidt en rask begravelse er mulig, avhenger av dødsfallets tidspunkt i forhold til norske helligdager og arbeidstider ved offentlige gravlunder, men det er i dag få utfordringer i organiseringen av en rask begravelse. Gravlundskontorene knyttet til de muslimske feltene kjenner til de islamske forskriftene, og en islamsk begravelse skjer vanligvis innenfor rammen av ett til to døgn.

Gravferdsseremonien. En viktig religiøs plikt for et muslimsk fellesskap er gjennomføringen av janaza-bønnen (begravelsesbønn). Bønnen ledes av en imam. I Norge ber man janaza i moskeen til tross for at det i de fleste land der muslimer er i majoritet, bes ved graven. Imamene forklarer at forholdene ved de norske gravlundene og værforhold er årsaken til bruken av moskeen. Inne i moskeen plasseres kisten på gulvet slik at den blir stående mellom qibla og imamen – som igjen står foran en forsamling. Forsamlingen bør bestå av minst tre rekker, og rekkene bør utgjøre et oddetall i antall (dette er ikke nødvendig ifølge sjiaislam).

Det er anbefalt å gjennomføre samme type renselse før begravelsesbønnen som før den obligatoriske bønnen, men janaza skiller seg fra denne ved at den i prinsippet kan gjennomføres når som helst. Det er imidlertid et ideal at  janaza skal holdes rett etter salat al-zuhr (bønnen som holdes kl. 13.00 eller 14.00, avhengig av årstid). Selve  bønnen blir utført stående, og den består av følgende punkter:

  1. Med hendene løftet og håndflaten opp fremsier man en takbir (lovprisning til Allah).
  2. Med høyre hånd over den venstre skal forsamlingen resitere suren al-Fatihah (den første suren i Koranen, anbefalt av de fleste lovskoler) stille i sitt hjerte.
  3. Resiteringen avsluttes med en takbir .
  4. En hilsen til Profeten med bønn om velsignelse til ham, som igjen avsluttes med en takbir.
  5. Bønn for avdøde. De forskjellige lovskolene anbefaler ulike bønner, men felles hovedtema er Allahs storhet og bønn om nåde for avdøde. Bønnen avsluttes med enda en takbir.
  6. En generell bønn.
  7. Janaza avsluttes med at alle deltagere hilser hverandre, først til høyre, så til venstre (as-salamu alaikum wa rahmatullah).

Innen sjiaislam ser bønnen noe annerledes ut: Med hendene løftet og håndflaten opp fremsier man en takbir som etterfølges av trosbekjennelsen; med hendene løftet og håndflaten opp fremsier man en takbir  som etterfølges av en hilsen til Profeten med bønn om velsignelse til ham; med hendene løftet og håndflaten opp fremsier man en takbir  som etterfølges av en bønn for alle troende; og med hendene løftet og håndflaten opp fremsier man en takbir som etterfølges av en bønn for avdøde. Det hele avsluttes med nok en takbir.

Før kisten senkes ned, åpnes den en siste gang for at man skal løsne på knuten øverst på kafan. Når kisten er  senket, kaster de tilstedeværende tre håndfuller med jord ned i graven. Arbeiderne ved gravlunden har på forhånd lagt ut spader ved graven, og de sørgende fyller graven selv. Den fylles til den får en liten høyde. Etter at graven er  fylt, ber de tilstedeværende enda en gang om tilgivelse for den døde. Flere informanter mener denne bønnen finner  sted samtidig som den døde får besøk av englene Munker og Nadir i graven. Englene stiller spørsmål, og bønnen fra elevende hjelper avdøde til å forholde seg rolig og sterk.

Kvinner kan ifølge islamsk tradisjon delta i janaza. For menn er det imidlertid regnet som en religiøs dyd å gå til en begravelsesbønn, uavhengig om de kjente avdøde eller ikke.

Gravplass. Det har blitt stadig vanligere for muslimer å begraves i Norge, og på Høybråten kirkegård har de nå et eget felt. Gravene har imidlertid form og dybde i henhold til norske regler, og kistebruk er påbudt. Kvinner er sjelden til
stede på gravlunden.

Minneseremonier. Ritualet Khatme Koran (felles Koranresitering) utgjør et element i mange religiøse ritualer og setter derfor begravelsesritualer i tydelig relasjon til et større religiøst univers. For eksempel kan et hushold arrangere koranseremonier i løpet av ramadan-måneden, i forbindelse med fødsler, omskjæring og giftermål. Kathme Koran er også det sentrale i minneseremonier etter begravelsen.

Husholdet som er ansvarlig for seremonien, har på forhånd skaffet Koranen oppdelt i tretti separate seksjoner.  Moskeene låner ut Koranen oppdelt i slike hefter. Når folk ankommer pårørendes hjem, får de utlevert et hefte de i stillhet skal resitere fra. Slik kan en forsamling, avhengig av størrelsen, komme gjennom hele Koranen en eller flere ganger i løpet av seremonien. Dette foregår uten en liturgisk leder. Khathme Koran-seremonien er tydelig kjønnsdelt. Kvinner sitter i ett rom, menn i et annet. Når Koranen er lest ferdig, settes et fat med frukt på et laken på gulvet. Suren al-Fatiha leses, etterfulgt av en dua for å bringe fred over den døde og for å velsigne maten. Til slutt holdes et større måltid der en del av maten ideelt sett skal distribueres til de fattige (i dag sender familier enten penger til slekt i  opprinnelig hjemland som kan arrangere et måltid til de fattige, eller de gir penger i avdødes navn til islamske  veldedige organisasjoner).

I forbindelse med død arrangeres slike Koran-seremonier den tredje (eller fjerde) dagen, den syvende (eller tiende) dagen, den førtiende dagen og på årsdagen etter at døden inntraff.

Skrevet av Cora Alexa Døving. Teksten er basert på intervju med representant fra World Islamic Mission, som
også har arbeidet i det muslimske begravelsesbyrået al-Khidmat, hovedimam og viseimam ved den sjiaislamske menigheten Tauheed Islamic Centre. I tillegg brukes et materiale basert på en doktorgradsavhandling om  tableringen av islamske begravelsesritualer i Norge fra 2005, Døving 2005.

Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.