Kontaktpersoner
Kontaktperson er prest ansatt i menigheten.
| John Rawcliffe | 905 53 065 | john.rawcliffe@online.no |
Administrative adresser
| Adresse | Kristensamfunnet i Bergen John Lunds plass 1 5007 Bergen |
| Nettside | menighetbergen.wordpress.com (lokalt)
kristensamfunnet.no (nasjonalt) |
Om kristensamfunnet
Kristensamfunnet er et kristent kirkesamfunn og humanistisk kristenfellesskap påvirket av den antroposofiske bevegelsen. Kristensamfunnet praktiserer en form for kristendom som baserer seg på en humanistisk grunntanke, og på Rudolf Steiners gnostiske tanker om kristendom. Kristensamfunnet har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøse dogmer og praktiserer lærefrihet for prestene. Trossamfunnet er åpent for alle som finner et hjemsted for sitt religiøse liv i sakramentene (de religiøse ritualene). Kristensamfunnet regner ikke døpte personer automatisk som medlem, kun voksne som aktivt melder seg inn. Trossamfunnet har presteseminarer i Stuttgart, Hamburg og Spring Valley, New York. Prestegjerningen i Kristensamfunnet har alltid vært åpen for både kvinner og menn. Kristensamfunnet er en forholdsvis liten bevegelse innenfor det som ofte blir kalt den antroposofiske bevegelse, men forutsetter ikke noe forhold til antroposofi.
Kristensamfunnet ble dannet av en gruppe protestantiske og katolske teologer og prestestudenter i Sveits i 1922. Den spredte seg raskt nordover og Norge ble det første skandinaviske land hvor det etablerte seg. Det var Bergenshandelsmannen Christian Smit som grunnla menigheten i Oslo i 1927. Menigheten i Bergen ble etablert i 1960, og opplevde en stor økning utover på 1980- og 90-tallet med personer som søkte nye spirituelle veier. Det er ca. 2500 medlemmer i Norge, hvorav ca. 300 soner til menigheten i Bergen. På verdensbasis er det ca. 35.000 medlemmer, hovedsakelig i Nederland, USA, Tyskland, Storbritannia, Sveits, Østerrike og Norden.
Dødsriter
Et prinsipp i kristensamfunnets menneskekunnskap er at frelse ikke er knyttet til bekjennelse av tro: Alle mennesker har et liv i den åndelige verden etter døden. Gravferdsritualene er rettet mot avdøde, som en hjelp for sjelen og ånden til å forlate legemet og gå inn i en åndelig verden. Gravferdsritualene er ikke avgjørende for et videre åndelig liv, men de er en hjelp for overgangen til livet etter døden. Liturgien i ritualene er ikke gitt ut i skriftlig form. Ritualenes ord og struktur finnes i håndskrevne bøker som den enkelte prest selv skriver av før prestevielsen. At ritualene ikke utgis skriftlig, er ikke for å holde ritualene hemmelige (enhver gudstjeneste er åpen for alle som vil komme og lytte), men for å beskytte ritualene mot å bli brukt i feil kontekst. Konteksten gir ritualene deres verdi.
Dødsleie. Det er ingen religiøse krav forbundet med dødsleie, men det er tre sakramenter som kan gis og som ofte ønskes av samfunnets medlemmer:
- Skriftemålets sakrament, som er en samtale med presten der målet er å løfte situasjonen inn i et nytt lys, få fred og å akseptere det livet en har levd. Deretter leses sakramentsteksten, som
kan bidra til å gi mennesket en fornyet tillit og kraft, også når det står overfor døden. Skriftemålet gjøres alene med presten. Nattverden, som virker styrkende og forbinder den døende med Kristi oppstandelseskrefter. Begge disse sakramentene kan mottas gjennom hele livet, men de kan også gis til den døende så sant han eller hun ønsker og er i stand til det. Den siste olje gis til den døende (og kan også gis om vedkommende er bevisstløs). Her kan gjerne pårørende være til stede om det er ønsket. Her deltar også en ministrant (hjelper). Den yppersteprestlige bønn (fra Joh. 17) leses. Tre kors tegnes med viet olje på den sykes panne. Salvingen ledsages av ord som formidler Kristi kraft til å overvinne døden.
Kristensamfunnet opplever ingen store problemer med å utføre disse ritualene på sykehus og sykehjem. Kristensamfunnet har heller ikke et stort behov for at sykehus skal formidle informasjon fordi medlemmene selv vet hvor de kan tilkalle prest ved behov.
Etter dødsfall. Vask og stell kan gjøres av profesjonelle på sykehuset eller fra begravelsesbyrået, men noen pårørende velger å gjøre dette selv. Det er fint om avdøde kan ligge i åpen kiste de første tre døgn. Dette er umulig på et sykehus/sykehjem, og kristensamfunnet har derfor et eget bårerom i kirkebygget. Her kan avdøde ligge i ro i verdige omgivelser. I de tre dagene etter at døden inntrer, får avdøde et stort tilbakeblikk på sitt liv i form av store panoramabilder. Når avdøde ligger i åpen kiste i et vakkert rom, kan pårørende og venner på en god måte ta farvel i verdige omgivelser. De tre døgnene avsluttes med gravferdsseremoniens første del: utsigningen. Dette er et ritual der vanligvis bare de nærmeste pårørende er til stede. Presten leser Fadervår, og den avdøde stenkes med vievann. Kisten fraktes deretter til kapellet der seremonien skal forrettes. Utsigningen ledsager den avdøde på veien inn i den åndelige verden. Tid. Etter utsigningen kan annen del av seremonien forrettes. Ideelt ville være den fjerde dagen, men dette er ikke så lett å få til i Norge. Vanlig praksis for kristensamfunnets bisettelser synes å være mellom den femte eller syvende dag etter død.
Gravferdsseremonien. Gravferdsseremoniens andre del holdes i krematorienes kapeller (ved kremasjon) eller i gravkapellene (ved jordbegravelse) der disse er egnet. Utenfor Oslo kan spørsmålet oppstå fra de pårørende om å få lov å bruke Den norske kirkes bygninger eller kapeller. Selv om Den norske kirke kan si nei til dette, er Kristensamfunnets erfaring at det av og til gis tillatelse til å benytte disse ved begravelse. Det er ikke vanlig for Kristensamfunnets menigheter i Norge å bruke eget kirkerom til bisettelser, da det er ønskelig at gravferden skjer nær gravstedet eller krematoriet.
Skrevet av Cora Alexa Døving. Basert på intervju med prest i menigheten i Oslo. Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.